Fra sine nærmeste skal man faen meg ha det...

Når jeg da konfronterte Kristina med disse heller harde annklagelsene, ble jeg ikke møtt med sinne, tårevåte innrømmelser eller en hard fot i rompa ut av livet hennes, men med genuin forbløffelse. For hun har ikke vært utro mot meg. Hun har ikke tenkt tanken en gang. Det er det hun sier. Og det er det jeg tror på.

Fordi Kristina og jeg har vært sammen i tre år nå. Og i løpet av de tre åra har jeg lært å kjenne denne janta ganske godt. Jeg tror for det første ikke på at hun kunne ha gjort noe slik og ljugd meg rett inn i ansiktet om det etterpå, og for det andre vet jeg at hun hadde ikke klart å lyve om noe så viktig.

Så til løgnaktige småjenter som tror de kan valse inn å føkke opp et forhold: Dra til helvete. Jeg gidder ikke bruke energi på å skjelle deg ut engang. Det eneste jeg vil si deg, er at du har kasta bort tillitten vår, ødelagt vennskaped vårt og driti deg loddrett ut. Stikk, ingen av oss vil se deg igjen.

Lengre innlegg om hva som har skjedd i det siste kommer sikkert senere, det har skjedd en del, men jeg har hatt bedre ting å holde på med enn å sitte på nettet og skrive om det i bloggen min.

Jeg vil gjerne overbringe en takk til alle som har støtta meg i det siste. Dere vet hvem dere er. Men mest av alle vil jeg takke en spesiell person, ingen ringere enn mitt livs hovedrolle, Kristina. Jeg elsker deg!